«(...) television made us do it» -Mr. Stephen Hess ; Lecturer/lærer/foredragsholder innenfor Mediefaget på Harvard University, USA – om hva mange amerikanske byråkrater og politikere har sagt om fjernsynets effekt (Brooking/Harvard Forum, 23.01.2002)
«If CNN determines foreign policy, why do we need administrators and legislators» -George Kennan; legendarisk amerikansk diplomat (Strobel, Warren P.; 1996)
Av: Martin Habbestad
Gjennom utviklingen av teknologiske hjelpemidler som f. eks. telefonen, TV, - og de siste ti årene - , internett, foregår kommunikasjonen på tvers av landgrensene nå i 'real time'. Meldinger/beskjeder /nyheter – både tekst, bilder/film og lyd – kan nå alle verdenshjørner i løpet av minutter/sekunder. Det er et faktum at dette har ført til større uavhengighet mellom stater, men mange peker også på at 'allestedsnærværelsen' (den beste oversettelsen jeg fant for det engelsk ordet 'ubiquity') av media og flommen av alle kanaler som distribuerer nyheter som sådan har påvirket og berørt utenriksbeslutninger som skal taes, det være seg for utenriksministere, statsministere, presidenter osv., i utilsiktede og uoverveide veger (Morrison, Steven; 2007).
Videre har spredningen og ekspansjonen av globale 'bare-nyhetskanaler/nettverk (all- news television networks) som f. eks. CNN, BBC, og Fox News, men også ikke-vestlige kanaler som f. eks Al-Jazeera, bidratt til at vi har fått en 24-timer i døgnet-, 7 dager i uken- og 365 dager i året-nyhetsdekning, som blir kringkastet, overført og mottatt over hele kloden – alt sendt i 'real time'. Vi har altså i dag et nyhetsbilde som blir konstant oppdatert. Noe som virker som en sensasjonell nyhet og som burde få all oppmerksomhet og plass i media i uoverskuelig fremtid, kan en time senere befinne seg nederst på nyhetsskalaen (over sensasjonelle nyheter og nyheter som burde bli prioritert). I dagens samfunn er det viktig med profesjonelle og troverdige medier for at vanlige mennesker og politikere skal kunne ta de riktige avgjørelsene i samfunnet (Melbye, Axel J. m.fl., 2007. s. 198) .
De fleste vil nok si seg enige i at de overnevnte nyhetskanalene (f. eks. CNN, BBC) er representative, profesjonelle og troverdige medier, men man kan da på den annen side argumentere for den kjensgjerningen det er at mediene redigerer saker, og at de også vinkler saker som de skal sende til mottakeren, kanskje til det som gavner saken deres best eller for å gi den det beste sensasjonspreget. For oss som mottakere (både den vanlige mannen i gate og politikerne) blir det viktig hva mediene ''prioriterer – og hva de utelater'' (Melbye, Axel J. m.fl., 2007. s. 198). Hvis mediene som til eksempel dekker en krigssituasjon, fremstiller situasjonen på en veldig partisk/subjektiv måte der de ''favoriserer'' og tar den ene krigsdeltagende partens side, istedenfor å være objektive å vise saken fra alle mulige vinkler, får ikke vi som mottakere all den informasjonen vi egentlig skulle ha hatt.
Napoleon skal en gang ha sagt: "Jeg frykter fire fiendtlige aviser mer enn 100 000 bajonetter'' (Asbjørnsen, Dag m.fl.; 2007, s. 130). De fleste journalister og redaktører ser det som sin fremste oppgave å være demokratiets ''vakthunder'', i tillegg blir pressen ofte sett på som den fjerde statsmakt. Blant pressens mange oppgaver, er kanskje den viktigste oppgaven er å granske og kontrollere mektige grupper og individer i samfunnet å sørge for at underslag, korrupsjon og andre dobbeltmoralistiske handlinger ikke blir begått, men en av pressens andre viktige oppgaver er også på mange måter å beskytte de svakeste i samfunnet mot overgrep fra staten. Pressen spiller også i følge mange en stor rolle når det kommer til hvordan kjente personer, både statsledere (politkere) og kjendiser, fremstår i samfunnet. Mediene har unike måter å fremstille personer på og tar ofte i bruk virkemidler som bidrar til om personen får en positiv eller negativ fremstilling på førstesidene i avisene, i nyhetsreportasjer osv..
Alt dette bidrar til å avgjøre om f. eks. en politiker blir likt av folket/ om folket får en positiv innstilling til personen. Og i følge noen forskere kan måten en politiker blir fremstilt i media på avgjøre om han eller hun vinner frem ved neste valg. Dette kan også betegnes som ''trynefaktoren''. I tillegg til å påvirke folks syn på offentlige personer, bidrar media også til en annen ting ikke altfor kjent for de fleste. Fordi, mange forskere har pekt på at media er med på påvirke selve beslutningsprosessen til beslutningstakere med høye posisjoner (det være seg utenriksministere, statsministere osv.,) i både det lovgivende (stortinget i Norge, Congress/Capitol Hill i USA) og det utøvende organet (regjeringen i Norge, 'the administration i USA). Et eksempel på dette er at flere statsministere eller statsledere gjennom de siste tiårene har bedt statsråder eller andre som har underdanige stillinger om å resignere/gå av, etter at pressen har avdekket for eksempel korrupsjon eller økonomisk rot og dermed indirekte presser staten til å gjøre noe (gi de korrupte statsrådene fyken/sparken) med situasjonen gjennom forsidesaker eller gravende journalistiske segmenter/reportasjer. (Melbye, Axel J. m.fl., 2007. s. 198).
Når media kommer over en stor sak, et ordentlig 'varp' for å si det på godt norsk, gjennom enten å ha blitt tipset, å ha bedrevet gravende journalistikk, eller å finne en sak som det var uunngåelig at de skulle finne (som f. eks. en naturkatastrofe), blir den presentert/ tatt frem for offentligheten gjennom store oppslag hvor det [av og til] blir brukt sleipe hjelpemidler for å interessere folk, men saken må ha et sensasjonspreg, det hjelper ikke å bruk virkemidler hvis det ikke finnes noe å spille på i saken Hvis saken som mediene tar opp har et stort nok sensasjonspreg, er oppsiktsvekkende og ikke minst allment interessant, er det ikke mulig for politikerne å overse den. Velgermassene (velgerne som har brakt den og den politikeren enten inn på stortinget eller til regjeringen) som i dette tilfellet blir leserne og seerne forventer at politikerne tar et raskt grep om situasjonen for å vise at de har styrke og den nødvendige handlekraften som gjør at de de fortjener å bli gjenvalgt. Et av av virkemidlene som blir tatt i bruk av mediene for å påvirke tankesettet til politikerne eller ''mannen i gata'' er ''populistisk journalistikk''. Professor Anders Johansen har denne definisjonen på ''populistisk journalistikk'':
Populisme består i å redusere kompliserte samfunnsforhold til enkle og direkte personforhold – slik at de kan fattes ut fra den enkeltes umiddelbare reaksjoner og konkrete, personlige erfaringer (...) Populistisk journalistikk går ut på å bruke et språk som folk flest (uten videre) forstår (Melbye, Axel J. m.fl., 2007. s. 204)
Mediene kan ta i bruk enkle populistiske uttrykk (ofte overskrifter) som f. eks.: ''Barna i Somalia dør. Hvorfor gjør ikke myndighetene noe?'' eller ''vi må bruke mer av oljeinntektene''. Videobilder fra nyhetsreportasjer har også mye for seg som virkemiddel når det gjelder å påvirke folks og politikeres oppfatning av en situasjon, noe som bringer oss til kjernen i det jeg nå skal ta opp. Det finnes selvfølgelig andre medier (f. eks. radio, sosiale medier, blogger) som er med på å påvirke, men «Likevel ser vi at avisene, og ikke minst fjernsynet, foreløpig holder stand som de mediene som har størst betydning for de politiske prosessene (...)» (Melbye, Axel J. m.fl., 2007. s. 198).
Andre verdenskrig skapte, for første gang i verdenshistorien, et virkelig globalt internasjonalt samfunn. Hendelser og episoder som skjedde i en region av verden (f. eks. krigshandlinger, intervensjoner på tvers av suvereniteten til et land) påvirket hendelser som skjedde i andre regioner av verden, og var derfor av stor interesse for stater som lå på til og med mer ødeliggende deler av verden. Som tidligere nevnt kom det etter hvert på 1900-tallet, men sterkest på 1980-tallet, en stor utvikling innenfor teknologien som, sammen med visjonen og pågangsmotet til en mann, nemlig Ted Turner, gjorde at nyhetskanalen CNN (Cable News Network) så dagens lys.
CNN var den første globale ''bare-nyheter-kanalen'' i verden, den hadde til og med sendinger 24 timer i døgnet, noe som var ganske stort for en kanal på denne tiden (Gilboa, Eytan; 2005). Sammen med andre store medieaktører i dagens mediebilde anno 2011, som f. eks. BBC og Al-Jazeera, har CNN skapt en realitet der de faktisk, ifølge mange, påvirker politikernes beslutrtningsevner og evner til å ta avgjø relser når det gjelder utenrikssaker. Dette fenomenet bliver av mange forskere, medievitere og akademikere kalt for ''CNN-effekten'' (alt som er nevnt ovenfor mener jeg er nødvendig og relevant informasjon for å skjønne hvordan CNN-effekten påvirker og hvorfor) Men hva blir egentlig lagt i begrepet CNN-effekten? Og hvilken innvirkning har CNN-effekten hatt på beslutninger som blir tatt og beslutningstakerne i innenfor amerikansk utenrikspolitikk/innenrikspolitkk og andre deler av det politiske bildet?
Det finnes mange tolkninger av begrepet CNN-effkten som sådan og det finnes og nesten like mange definisjoner som det finnes definisjoner på terrorisme. Mange av definisjonene er også ganske forvirrende, da noen barte tar for seg hvilken innvirkning medienes dekning av humantitære kriser har på politkerne og givergleden til folke, mens noen nye definisjoner gir en helt annen vinkling på saken. En annerkjent definisjon på CNN-effekten kom fra den amerikanske professoren S. Feist i Boka Facing Down the global village: The Media impact (2001):
The CNN effect is a theory that compelling television images, such as images of a humanitarian crisis, cause U.S. policymakers to intervene in a situation when such an intervention might otherwise not be in the U.S. national interest (Gilboa, Eytan; 2005).
Det professor Feist sier her, er altså at gripende tv-bilder, sånn som bilder fra en humanitær krise, [kan] påvirker amerikanske statsoverhoder til å itrevenere i situasjonene selv om det kanskje ikke er i amerikas beste interesse akkurat pådet øyeblikket. Et godt eksempel på dette, og faktisk også det første dokumenterte tilfellet av CNN-effekten, var da tv-bildene av utsultede barn i Somalia ble sendt på CNN i USA, hvorpå de amerikanke politikerne bestemte seg for å gå inn. Et bevis på at medienes dekning av situasjonen var en utløsende faktor for at USA bestemte seg for å gå inn , kommer fra USA's 62. innenriksminister under George Bush Senior administrasjonen, Lary eagerburger: ”I will tell you quite frankly, television had a great deal to do with the President Bush's decision to go in in the first place” (Brooking/Harvard Forum; 23.01.2002)
Mange argumenterer for at det mangler en god del til definisjonen på den myue omdiskuterte CNN-effekten gitt av professor Feist i 2001. I 1996 kom den amerikanske forskerene J. Neuman ut med en annen teori/definisjon på CNN-effekten i boka Lights, camera, war: Is mediatechnology driving international politics? hvor hun vektlegger at mediene også har en stor påvirkningskraft når det gjelder de forskjellige fasene en krig består av, men ikke minst selve utrekkningsfasen:
(...) when CNN floods the airwaves with news of a foreign crisis, policymakers have no
choice but to redirect their attention to the crisis at hand. (...) crisis
coverage evokes an emotional outcry from the public to ‘do something’ about the latest
incident, forcing political leaders to change course or risk unpopularity (...) But, under the right conditions, the news media nonetheless can
have a powerful effect on process. And those conditions are almost always set by foreignpolicy makers themselves or by the growing number of policy actors on the international stage (Gilboa, Eytan; 2005)
I denne definisjonen nevner den amerikanske forskeren J. Neuman neste det samme som professor Feist gjør i sin definisjon, men hun spiller litt mer på det emosjonelle. Det faktu at hun spiller mer på det emosjonelle kommer tydelige frem gjennom at hun i sin bok (Lights, camera, war: Is mediatechnology driving international politics) nevner den såkalte 'body bag'-effekten (likpose-effekten). Denne delen av CNN-effekten går ut på at tv-bildene av likposer og døde soldater (body bags) kan bli så sterk kost for for et folks land opg politikere at en uttrekning av styrkene til landet som deltar i den eventuelle krigssituasjonen blir en realitet. Et godt eksempel på selve 'Body bag'-effekten er faktisk også det første kjente tilfellet av denne delen av CNN-effekten, for en stund etter at de amerikanske soldatene hadde påbegynt sin i intervensjon i Somalia på et humanitært grunnlag og under en ny amerikansk president (Bill Clinton, demokrat, som var presidentvalgt da president Bush senior ga ordre om en intervensjon i Somalia på et humanitært grunnlag), kom bildene av Somaliske geriljasoldater som dro likene av døde amerikanske soldater bortover vegen, på CNN i USA. Det finnes de som ikke tror CNN effekten har noe for seg i det hele tatt og at den knapt nok eksisterer. Warren P. Stobel sier dette om saken i sin artikkel ''The CNN effect'':
The officials I interviewed did not identify a single instance when television reports forced them to alter a strongly held and/or well-communicated policy. Rather, the media seemed to have an impact when policy was weakly held, was already in the process of being changed or was lacking public support. (Strobel Warren P. ; 1996)
Her pressiserer han altså at ingen av de politikerne som han hadde intervjuet, kunne huske et tilfelle der en tv-reportasje hadde forandret deres ståsted på en viktig politisk sak. Stobel trekker også i tvil forsker J. Neumans 'body bag'-teori som en følge av CNN-effekten, og sier videre at det ikke var tv-bildene som fikk daværende president Bill Clinton til å trekke sine soldater ut av Somalia, men at Clinton-administrasjonen allerede måneder før hadde begynt å planlegge en uttrekkning av amerikanske soldater fra Somalia (Strobel Warren P. ; 1996).
Det ble med en gang et stort press fra den amerikanske befolkningen om en umiddelbar uttrekkelse av amerikanske styrker fra Somalia og hovedstaden mogadishu. Den amerikanske spaltisten Marianne Means, yttrykte hele hendelsforløpet med disse ordene: ”We went into Somalia because of horrible television images; we will leave Somalia because of horrible television images ” (Brooking/Harvard Forum; 23.01.2002). Selv om uttrykket CNN-effekten har sin opprinnelse i den amerikanske tv-kannelen CNN (Cabel News Network), tar dette begrepet egentlig alle de store aktørene innenfor medieverden som BBC, Al-Jazeera, Fox News, Sky News osv.
I 2002 holdt Harvard University i sammarbeid med Brookings Education et diskusjonsfora/debatt bestående av Larry Eaglerburger, den 62. amerikanske innenriksministeren (United States Secretary of State), CNNs daværende hovedankerkvinne og utenrikskorrespondent, Judy Woodruff, Tysk-TVs washington korrespondent, Claus Kleber, og ikke minst den annerkjente medieprofessoren Steven Livingstone ved Washington University, hvor temeat var CNN-effekten. Her beskriver og sammenlikner professor Steven Livingstone påvirkningsforholdet mellom media og politikere som en rasktgående dans (Brooking/Harvard Forum; 23.01.2002) . Media ber opp politikerne til dans ved å å vise tv-bilder fra f. eks. en humantær krise, hvorpå politikerne godtar innbydelsen til dansen ved å bli påvirket av bildene, og media deretter leder dansen ved at de får politikerne til å handle på vegne av tv-bildene/tv-reportasjene.
Ved å si at det er en rasktgående dans, mener Livingstone at journalistene forventer svar raskt og at det ikke gir politikerne mye rom for å tenke gjennom og da ofte går gliupp av muligheten til å tenke rasjonelt på situasjonen. Ved dette møtet ble også eksempelet med CNN-effektens innvirkning på de amerikanske politikerne i forhold til situasjonen i Somalia diskutert. CNN hadde tilgang på en 30 minutter lang kassett med råmateriale fra da amerikanske soldater ble dratt gjennom gatene i Mogadishu av somaliske geriljasoldater, men de redigerte den ned til en 30 sekunder lang snutt for. Her ser vi altså at CNN har redigert noe for å gi den mest dramatiske effekten, de velger ut hva vi skal fåp se, de er på mange måter våre portåpnere til katastrofene i verden.
For noen år tilbake, ble de amerikanske tv-kanalen CNN (Cabel News Network) saksøkt av myndighetene i Venezuela. De påstod at CNN hadde fremstilt landets president som en terrorist. ”Det kunne skade landets image og interesser ettersom CNNs sendinger gikk verden rundt, hevdet de. Hendelsen er et uttrykk for den store politiske betydningen globale medier som CNN, BBC World og Sky News har i vår tid” (Mellbye, Axel J. m.fl.;2007 s. 270) Teorien/ideen om at 'hele-døgnet'-nyhetskanaler som CNN kan/kunne påvirke myndighetenes besluttninger i så stor grad, er kjent som et 'Mediakrati' (Morrison, Steven; 2007). 'Mediakratiet' går ut på at hovedoverskriftene i avisene og 'breaking news'-sakene (toppnyhetene) innenfor nyhetene når det gjaldt de store internasjonale konfliktene, kunne diktere politikken til de hørankede personenen i myndighetene.En av de bredeste definisjonene på CNN-effekten går ut på at de avgjørelsene/bestemmelsene/lovgivningen som blir tatt i de høyste (viktigste) grennene/delene av staten bliver kontrollert, begrenset og også godtatt (mediene godtar eller avviser de brede linjene i nye lover osv.) av mediene (Morris, Steven; 2007). Den enorme hastigheten (alt skal være oppdatert hele tiden) som preger dagens mediebilde/nyhetsbilde [særlig etter internettet og nettavisenes inntog i folks mediehverdag de siste 7-8 årene] byr på utfordringer for alle parter/deltagere i mediebildet (journalister, redaktører, politikere, tjenestemenn menn også den vanlige mannen i gata) når det gjelder drøftinger og diskusjoner rundt den internasjonale politikkutformingen (Morrison, Steven; 2007). Dette tidproblemet, som nevnt ovenfor, går ut på at den tiden politikerne har å respondere/handle på/ta tiltak etter de evinnelige overskriftene som media nesten ''kaster'' på dem blir sterkt redusert. Tidligere innenriksminister (secretary of state) i USA, James Baker, sa dette om om CNN-effekten:
The one thing it does, is to drive policymakers to have a policy position. I would have to articulate it very quickly. You are in real-time mode. You don't have time to reflect (Wikipedia USA; 09.01.2011)
Videre ser vi også at presset på reporterene bliver nesten utholdelig for [utegående] reportere/utenrikskorrespondenter som må gå på lufta med lyd og bilde konstant (da nyheten skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet) selv om kildene eller informasjonen de får tak i er heller tvilsom, media som helhet blir mer utålmodige, politikerne må også i stor grad ta stilling til nye lovforslag/nye bestemmelser uten at de har den tiden som ville ha vært riktig for den saken de jobber med.
Noen forskere mener CNN-effekten anno 2011 er utdødene mest på grunn av det store mangfoldet av nyhetskanaler vi nå har (BBC, Al-Jazeera, Sky News osv.), mens andre, som journalist Paul Miller i det annerkjente politiske nettstedet/politiske diskusjonsforumet realclearworld.com, mener at CNN-effekten i høyeste grad er i live. I blogginnlegget ''Libya & CNN effec'' sendt inn 04.03.2011, snakker Miller om at USA's 'intervensjon' i Libya er er resultat av CNN-effekten:
The administration looks to me like it is being driven by the CNN effect. Libya is in the headlines, dramatic events are afoot, so the administration believes it must do something, it must act, probably to demonstrate resolve, or exercise leadership. It isn't leadership to let the media drive your foreign policy (Miller, Paul; 04.03.2011)
I dette sitatet peker Miller på at det er de store overskriftene og bildene av sivile som blir drept [av Muammar Gadaffi og styrker som er lojale mot ham] som har ført amerikanske politikere til å handle.Men på den annen side, så skal det sies at hele intervensjonen er et resultat av et forlik/ en enighet i FNs sikkerhetsråd, så disse påstandene fra Miller er kanskje litt vage.
En annnen stor side mange ser ved CNN-effekten, er det såkalte humanitære spekteret. Bestemmer mediene/har mediene noen påvirkningskraft på hvor mye penger vi gir og hvilke land vi gir til? Svaret på dette spørsmålet er et rungende ja, ihevrtfall ifølge det humnitært drevne nettstedet goddintents.org. Ifølge en artikkel der - som ikke overraskende heter ''the CNN effect' – skrevet av sidens redaksjon, kriger de forskjellige humanitære krisene om mest dekning i media. Et godt eksempel er det hendelsene som har skjedd i løpet av de tre siste månedene. Først var det jordskjelvet i New Zealand, så var det den humanitære krisen [borgerkrigen] som foregår i Libya, og så kom jordskjelvet og tsunamien i Japan. Og etter dette har disse tre sakene (aller mest de to sistnevnte) kjempet om å få mest plass i media. Men ifølge siden så bør ikke enkeltmennesker donere penger/gaver til en kriserammet situasjon, men til en organisasjon som kan fordele midlene etter behov til de mest kriserammede stedene (goodintents.org; 2007)
For å gå tilbake til selve CNN-effekten og dens påvirkning, så har mange forskere (bla professor Steven Livingston ved George Washington University) pekt på at flere tilfeller der Tven som medium gjennom CNN-effekten har hindret politikernes evne til å utforme/gjennomføre sine egen 'idealpolitikk'. Bergrepet CNN-effekten ble først beskrevet i avisene (det var nyhetskanalen CNN som var opprinnelsen avisoppslagen, som også var den størst nyhetskanalen på denne tiden; også grunnet tilnnavnet CNN-effekten) under CNNs helst spesielle dekningen av Gulfkrigen mellom Irak og Kuwait i 1991 (hvor Iran innvaderte Kuwait under sin daværende diktator Saddam Hussein). CNNs helst spesielle dekning gikk ut på at de fikk være med de amerikanske soldatene helt ut i felten, og da mener jeg virkelig felten. Amerikanske familier (og familier rundt om i verden) fikk krigssituasjonen rett inn i sin egen stue. Her kan man jo selvfølgelig diskutere hvor objektiv og upartisk denne krigsdekningen var, da CNN måtte love å ikke sette det amerikanske millitæret i dårlig lys hvis de fikk dekke situasjonen, men så skal det også sies at CNN var den eneste nyhetskanalen som brakte slike nyheter direkte fra 'fielden' (Morrison, Steven; 2007) Det var ytterst få andre nyhetskanaler på denne tiden som dekket situasjonen slik som CNN gjorde, den eneste andre var BBC, men deres krigsdekning skjedde mest på avstand. Men CNNs dekning av denne situasjonen inspirerte mange av de andre store aktørene (som kom etter hver, Al-Jazeera kom i 19961) innenfor nyhetsbildet. NB: Hele dette avsnittet er ikke en stor link, det skjedde en feil under som det ikke går ann å gjøre noe med.
Videre hvis vi skal peke på hvilken effekt og innvirkning CNNs dekning av gulfkrigen hadde på politikere både amerikanske politikere, bliver det ofte sagt at spesielt amerikanske politikere som satt i regjeringen fikk mer informasjon om situasjon som foregikk i Kuwait av CNN enn de fikk av lederne for millitæret i USA (Strobel, Warren P; mai 1996). Et annet morsomt eksempel på hvor stor del av hverdagen til folk CNN tok i 1991, var den tyrkiske statsministeren under gulfkrigen, som visstnok ikke hadde tid til å møte med sien regjeringsmedlemmer fordi hgan satt innelåst på kontoret sitt hele tiden for å se på CNN (Brookings/Harvard forum; 23.01.2002). Noen mener at CNN sin dekning av gulfkrigen på mange måter reverserte USA's daværende ikke-invader politikk (som USA hadde hatt det siste tiåret), som da førte til at USA faktisk grep inn i krigen (Morris, Steven; 2007)
Som tidligere nevnt, varier politikerenes syn på CNN-effekten og hvor stor effekt den har. Mens noen mener den har mye å si for deres besluttninger, ser andre politikere på den som ikke eksisterende. En av de som mente den hadde stor effekt var USA's daværende (1993) ambassadør i FN, Madeleien Albright:
Every day we witness the challenge of collective
security on television – some call it the CNN effect…Aggression and atrocities are beamed into
our living rooms and cars with astonishing immediacy. No civilized human being can learn of
these horrid acts occurring on a daily basis and stand aloof from them (Morris, steven; 2007).
I dette siatet uttrykker Albright at ingen mennesker kan la være å forholde seg til humanitære situasjoner som foregår når man får videobilder som viser all elendigheten. ''Et bilde sier mer enn tusen ord'' heter det seg, og det kommer tydelig frem her. En annen politiker som jeg mener i ganske stor grad legitimerer CNN-effektens påvirkningskraft er den tidligere amerikanske innenriksministeren (US secretary of state), Lawrence Eaglerburger, som faktisk satt i Bush senior-regjeringen da USA bestemte seg for å gripe inn i Somalia i 1993:
The
public hears of an event now in real time, before the State Department has had time to think
about it. Consequently, we find ourselves reacting before we’ve had time to think. This is now
the way we determine foreign policy – it’s driven more by daily events reported on TV than it
used to be (Gilboa, Yatan; 2005 s. 4)
Her konkluderer Lawrence Eaglerburger det jeg har snakket om tidligere i artikkelen. Den knappe tiden som preger dagens mediebilde har ført til at politikerne må reagere mye raskere enn før. Han nevner videre at TV-reportasjer har en mye større effekt på de politiske avgjørelsene enn de hadde før. Dette beviser på mange måter også CNN-effektens eksistens og fødsel på 90-tallet, da dette siatet fra Lawrence Eaglerburger kom i ca. 1995.
For å konkludere kan vi trekke frem at CNN-effekten ikke nødvendigvis skaper intervensjoner (som f.eks. da USA gikk inn i Gulfkrigen, eller da USA gikk inn i Somalia) , men den 'speeder' opp hele situasjonen, og med en gang en humanitær intervensjon er på plass, gjør medias deknign at alt går mye fortere. Men man på den annen side argumentere for at CNN-effekten er en faktor som får politikere til å vurdere å gå inn i situasjoner. TV-bildene som viser sult og umenneskelige forhold skaper en hvis forventnign fra folket om at mydnigheten skal gripe inn, og i mange tilfeller må politikerne ta til handling for å mikke miste ansikt ovenfor velgerne. En annen side av CNN-effekten er at den kan hindre politikere og andre statsoverhoder fra å a ta de riktige avgjørelsene. Det er ikke alltid at en avgjørelse som er tatt på grunn av/på bakgrunn av CNN-effekten er en dårlig avgjørelse, men de avgjørelsene som bliver tatt i krisesituasjoner på grunn av CNN-effekten er ofte ikke de beste.
1Wikipedia USA (21.03.2011). ''Al-Jazeera'' i wikipedia.org, artikkel hentet fra/artikkel tilgjengelig fra < http://no.wikipedia.org/wiki/Al-Jazeera > (28.03.2011)
Kildeliste/litteraturliste for artikkelen kan sees her
